Can I take picture with you?

Banna bein så raskt dagene går her. Det er allerede helg igjen!
Det har vært ganske variert uke her, jobba mye med oppgavene våre, en del kjedelige forelesning, og mye regn og torden. Glemte nesten å nevne alle de gode måltidene vi har hatt ute og shoppingkuppene med pruting på ett av de bangkoks største kjøpesenter, mbk.
Steffen har fått rensa sitt kameraobjektiv veldig billig og er tilbake i foto-modusen igjen, jeg har kjøpt noen fantastiske fake vesker og klær og vi spiste middag på den vietamesiske gourmetrestauranten vi så kronprinsessa forlate for litt siden. Alle her har vært veldig dårlige bortsett fra meg og steffen! for øyeblikket er nabojenta her veldig dårlig, og mens vi venter på ulumskhetene, nyter vi den ekstremt billige og ofte litt tvilsomme maten.
Torsdag var en helt grusomt dag da en av jente fikk en telefon om at faren i palestina hadde dødd. Utrolig trist, og hun måtte ta første flyet tilbake til norge for så å ta seg inn i Jerusalem aleine. Så alle her tenker veldig mye på hvordan det går med henne. Dette satte litt stopper for oppgaveskrivingen til de fleste, og vi sender mange varme tanker til Laila nå på vei til Palestina.
Gleder oss mye til å forhåpentlig vis se henne igjen i Norge snart, Glad i deg Laila hvis du leser dette.

Nå som det er sagt, kan jeg berette at vi har de siste dagene vært på den etniske gruppen Shan-internasjonal konferanse. Shan er et folk som lever i hovedsak i Burma, men litt i Thailand og. var på kulturell forestilling i dag (kl.0900 lørdag morgen). Her var masse Shan folk og munker. Det var imidletid vi høye og bleike nordmenn som fikk mye oppmerksomhet av munker og shanfolk. Plutselig så vi rett inn i noen sin kameralinse, mens de høfligste spurte pent - Can I take a picture with you? han ene som tok bilde forklarte at de aldri hadde sett utlendinger før! Men vi er vel litt sånn vi og. Det er mange som havner inni våre kameralinser og må jeg innrømme.

Det er veldig behagelig å være utlending her i Thailand. Du blir behandlet som en kongelig på alle mulige måter.
Det kommer til å bli en overgang å komme hjem. Å lage sin egen mat, åpne døra selv (vi har piccoloer som tar seg av det her), nytt og ryddet rom hver når vi kommer hjem hver da er noe jeg trygt kan snakker for alle at vi kommer til å savne. Den største opplvelsen av denne sorten, hadde jeg da vi var på vei ut av Emporium kjøpesenter da de stengte. Alle arbeiderne i det gigantiske komplekset stilte seg opp på rekke på hver side av gangen og hilset oss med Wai -hilsen (begge håndflatene sammen og bøying av hode) når vi passerte. Mer kongelig har jeg aldri følt meg, og jeg tviler på å oppleve noe sånn igjen i Norge. Jeg får med andre ord nyte det de to ukene jeg har igjen.

Men nå er det altså lørdag ettermiddag, og jeg ankom akkurat hotellet etter min første taxitur gjennom byen. Billigbillig, taxometeret går bare etter strekning og ikke tid (ganske greit i en by med konstant kø).  Steffen skriver ferdig sitt essay ved siden av meg her nå. Jeg leverte min oppgave i går - skreiv om hilseskikkene knyttet til det sosiale hierarkiet i thaikulturen. Seinere ska vi kanskje ut å prøve nattelivet i bangkok med en eller aen student de to andre guttene har booka som utelivsguide for kvelden.
Men nå sitter jeg å ser utover skyene og de høye bygningene og vet ikke helt hva jeg ska finne på.
Uansett blir det nok "Sunok" (gøy) er jo tross alt i Thailand!
God helg til alle som leser.

Over og ut fra Bangkok en regntunng lørdags ettermiddag.
Karina